Skogens uro

Jeg trodde jeg hadde grublet meg ferdig!

Jeg ville bare gi meg hen til vått gress, tåkedis over vannene, brunstbrøl og insektsumming. Jeg ville høre knitrende tyrived og brusende kaffekjele. Jeg ville lukte regnet slik det lukter mot uttørret sommerskogbunn.Men jeg fant dem også der. De dukket opp i tider jeg minst ventet dem. De kunne fange meg mens jeg smugkikket på vannymfenes morgenstell. Eller jeg ble vár dem når jeg lyttet til toppmeisenes trillende toner.Jeg ville la naturens veldige skjønnhet oversvømme meg, men jeg kunne ikke løpe fra meg selv.Jeg endret perspektiv da jeg så gjennom konvekse og konkave glass. Da fikk det kjente og kjære nye betydninger. Fra en maurs ståsted er en meise en gigant, en effektiv jeger. Den river hodet av insektet slik at safta siver ut. Bruker den klebrige fukt som lim til å feste det arme kryp under en barkbit, for så haste avsted til neste offer. De lyse trillende toner er skingrende fanfarer gjennom grønt og brunt villnis.Ute på myra svirrer nymfer og libeller. De er helikoptre med skarpe, stygge gripearmer, og de har stadige utfall mot ulykkelige forbipasserende.Det er klart at innsikten om naturens råskap finnes et sted langt inne i tankenes grå labyrint, men jeg hadde håpet å slippe unna dem. Jeg ville ha fred og skogens ro.Naturen kjenner ingen nåde, bare naturlige konsekvenser og instinkter