I løpet av en tiårsperiode holdt jeg et fotografisk øye med et lite hus
i skogen i Songdalen. Jeg så naturen ta tilbake sitt eget materiale
for å bruke det på nytt. Av jord, til jord og til nytt liv igjen. Kanskje
var huset en gang bygget av en stolt familie. Mennesket er stolt,
ofte for stolt, og vi lurer i dag på om naturen vil overleve vår
behandling av den. Men selvsagt vil naturen overleve - Det er
mennesket som har problemet. Om naturen overelever oss, er det
likevel ikke uten sår.
Så la oss leve ydmykt med naturen. Vi er jo tross alt natur
selv.
Over a period of about ten years I kept an eye on a lttle cottage in
the nearby woods. I saw nature taking back its own material, so to
say, and reusing it. Dust to dust, it's said, but dust is also the start
of new life. The cottage was probably once upon a time built by a
proud family. Man is a proud creature, ofte too proud, and we are
anxious today that nature will not survive. But of course nature will
survive, it's man who's got the problem. Having said this - nature
also will have wounds never to be restored.
So let's get humble and learn to live with nature, indeed we
are surely nature ourselves.